Med hodet i himmelen
og beina på bakken

Forsiden>Tanker ved tjenestens slutt
Audun Westad taler ved en digital årskonferanse under pandemien.
Audun Westad taler ved en digital årskonferanse under pandemien.

Tanker ved tjenestens slutt

2022-06-23
Konferanselekleder Audun Westad sin tale til årskonferansen.


Å få møtes igjen til Årskonferanse er noe jeg har sett frem til. Det er faktisk nesten litt uvirkelig å møtes slik igjen når en vet hvordan de siste årene har vært. Jeg tenkte ofte på det under pandemien hvor mye jeg har gledet meg til normaliteten og nå som vi er her undrer jeg meg over hvordan vi kom oss gjennom alt.

Det er mange måter vi som kirke har lengtet etter å være sammen på og det er mange ulike ting vi har lengtet etter; Vi har savnet enkeltpersoner, vi har savnet faste programposter og aktiviteter, vi har savnet arenaer vi pleier å delta på, vi har savnet normaliteten og rytmen i det som var vår hverdag.

Og når jeg sitter og tenker på dette med savn etter normalitet som et nokså forbigått fenomen for oss, siden pandemien langt på vei er over i sin tidligste form, så fylles også hjertet av sorg og lengsel for våre søsken i Ukraina som havnet i en meningsløs krig i vinter.

At vi skulle få oppleve krig i Europa igjen var utenkelig for de fleste av oss og grufullheten som følger med krigen var vi minst like uforberedt på. For eksempel var ikke krigen mange uker gammel da hjelpeorganisasjonene meldte at over halvparten av Ukrainas barn var på flukt. Tusener av mennesker er drept, skadet eller deportert vekk. Titusener av familier sitter igjen med mange spørsmål, usikre på om de noen gang får svar. Millioner sitter med savn. Savn etter venner, familie, jobb. Savn etter hverdagen. Savnet etter normalitet er enormt i en absurd krig som dette.

Sentralkonferansen vedtok i år på en ekstraordinær samling å flytte Årskonferansen i Ukraina midlertidig over fra det Eurasiske biskopsområdet til vårt eget. Det tror jeg var en klok og rett beslutning. I dette henseende vil jeg også takke biskop Christian Alsted for hans lederskap. Han ikke vært biskop for Ukraina særlig lenge før han drar til krigsområdene for å treffe kirken vår der. Jeg er takknemlig for at vi som kirke har biskoper av slik karakter.

Bibelen er full av historier og siterbare «one-liners»-bibelvers fra Mosebøkene via Salomos ordspråk, gjennom evangeliene og til brevene som omhandler møter med mennesker i nød, møter med flyktninger, møter med medmennesker. Det er troen som vises i praksis når vi ser hvordan kirken (1), organisasjoner og enkeltpersoner har agert i møte med den overveldende flyktningstrømmen som kommer ut av krigen.

I denne sammenheng kan vi la de velkjente ordene fra Matteus 25, 35-40 være noe som leder oss i møte med mennesker på flukt og i nød:

For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’


Metodistkirken mot 2030

Den observante leser vil nok huske at også i fjor var dette overskrift nummer to i landslekleders tale. Og det kunne vært fristende å gjenta seg selv fra i fjor, men jeg skal dra tankene derfra litt videre. Det har vært mye arbeid de siste årene med «Metodistkirken mot 2030». Det ligger mange og store planer her som vil være viktig for oss, både nå frem mot 2030 og i årene etterpå.

Et av poengene jeg også dro frem i fjor er at i dette arbeidet ligger det også en forventning om at vi må snu oss. Vi skal ikke snu oss så mye at vi går i ring, men vi må tørre å satse. Tørre å feile. Tørre å lære. Tørre å muligens skape en suksess! Dette er så viktig for Metodistkirken i Norges fremtid at det må aktualiseres igjen.

Jeg har ved utallige anledninger, både i kirkesammenheng, jobbsammenheng og i annet frivillig arbeid latt den moderne organisasjonsvitenskapens far Chester I. Bernard sitt berømte sitat fra boken «The Functions of the Executive» inspirere på dette temaet. Han sier der: “To try and fail is at least to learn; to fail to try is to suffer the inestimable loss of what might have been.”

Og i dette ligger også noe av det jeg tror er det viktigste for Metodistkirken nå fremover når det gjelder satsninger; At vi tør ta steget og prøve noe nytt som bringer oss til 2030 som en revitalisert kirke. Å feile på noen satsninger er ikke det verste vi kan oppleve. Det verste vi kan oppleve er å være i status quo og se tilbake på mulighetene vi ikke grep og fruktene vi dermed ikke fikk.

Skal vi møte nye mennesker og få fellesskap med dem så må vi våge å møte dem der de er og på deres premisser. Det betyr ikke at alle prestene fra og med neste søndag skal bytte ut alle prekener med TikTok-danser, selv om det unektelig kunne vært moro å se. Men vi skal våge å ta steget ut i noe ukjent, ta steget ut i noe nytt. Vi skal snakke med folkene rundt oss. Være lydhøre for hvordan vi som kirke kan være aktuelle i deres liv. Vi skal nok feile noe ganger til, det skal vi. Og fra disse forsøkene skal vi ta lærdom og satse videre - med blikket på oppdraget. (2)

Metodistkirken fremover

I 2014 skrev daværende leder av Hovedstyret, Berit Westad, sin siste tale til Årskonferansen som landslekleder (3). Det var en personlig og god tale med mange momenter som er like aktuelle i dag, 8 år senere. Men den gang da talen ble skrevet så skapte den overskrifter i aviser og det ble skrevet mangt, intervjuet mange og ment forskjellig, tidvis ganske høylytt, om denne talen. Det som skapte oppstandelsen var et oppriktig spørsmål om ikke Metodistkirken kanskje skulle velsigne likekjønnede par.

Siden hennes tale i 2014 har vi som kirke kommet en lang vei. Fortsatt er det vei igjen å gå, men retningen som Årskonferansen i 2019 valgte for kirken er tydelig; Vi vet vi skal ha full inkludering av våre skeive søsken og venner på alle plan i kirken, men vi sliter med å se hvordan vi kommer oss dit mellom alle reglene som styrer kirkesamfunnet vårt per dags dato. Det er tydelig at vi som kirke her i Norge ikke klarer å finne en måte å gå videre på og ventetiden frem mot Generalkonferansen for at den verdensvide forente metodistkirken endrer sine regler er lang. Dette er svært beklagelig overfor alle dem som da ikke blir fullt inkludert, men det er også beklagelig overfor dem som ser at de ikke kan være med i denne retningen. Mitt store håp for nær fremtid for kirken vår er at vi klarer å finne en vei her som gjør det lettere for alle parter, hvor vi klarer å finne ut hvordan vi går fremover og iverksetter årskonferansens vedtak fra 2019 om full inkludering.

Takk for følget
Siden dette er min siste tale som landslekleder er det også på sin plass å si en takk og et farvel. Det har vært lærerikt, arbeidsomt og spennende å få være med å lede kirken i disse fire årene. Men det føles nå rett å gi stafettpinnen videre og samtidig ta fatt på andre oppgaver i kirken på andre plan.

Jeg vil rette en stor takk til alle jeg har fått lov til å samarbeide med disse årene og takke for at vi gjennom samarbeidet har lært hverandre bedre å kjenne. De ansatte på Hovedkontoret, de ansatte rundt om i landet og organisasjonen, tilsynsprestene, biskop Christian Alsted, MBU, MNA, MK, Misjonen og alle som har vært innom Hovedstyret i denne perioden, og jeg vil da spesielt få trekke frem Wenche Moe Aasmundtveit og Ingerid Marie Lillethun Hoggen som har vært nestledere disse to periodene. Og sist men absolutt ikke minst: Takk til lekfolket som utgjør selve maskineriet i kirken, lokalt og nasjonalt. Det er mange dyktige lekfolk jeg kunne inkludert i en opplisting av navn her, men jeg velger å la nestlederne Wenche og Ingerid stå som samlende symbol for et dyktig lekfolk og den frivillige tjenesten vi står i.

Takk også til alle som har engasjert seg på annet vis gjennom omsorg, omtanke, forbønn og samtale. Det har vært inspirerende å lære mer om hvordan samspillet mellom ledelse og Metodistkirken i Norge er. Fortsett å engasjere dere fremover, fortsett å bry dere, fortsett med be for kirkens ledelse og for kirken. Dette er viktig for alle kirkens frivillige og ansatte!
Så til sist vil jeg si takk for tillitten. Jeg er takknemlig for å ha hatt anledning til å bruke mitt engasjement her med deres støtte. Nå ser jeg frem til noen flere frihelger med familien, men vi møtes igjen på andre arenaer i fremtiden.

Med ønske om alt godt til dere alle,
Audun Westad
Landslekleder
Holmlia, juni 2022

 

(1) Prest Anne Grethe Spæren Røvik har i en tale til menigheten i Drammen fra november 2020 talt om dette tro og handlinger. Den kan anbefales lest om dette temaet: https://www.metodistkirken.no/drammen/artikkel/article/1574295

(2) Den verdensvide forente metodistkirken som vi er en del av sitt oppdrag står i Book of Discipline §120 «Å gjøre mennesker til disipler av Jesus Kristus slik at verden forvandles» eller «[…] make disciples of Jesus Christ for the transformation of the world.»

(3) Talen finner du i sin helhet her: https://www.metodistkirken.no/hoved/_service/33447/download/id/111681/name/Landslekleders+tale+%C3%85K+2014.pdf


 

Nyeste sakene fra metodistkirkens hovedside
Angrepet i Oslo
25.06.2022
Metodistkirkens ledelse har sendt ut følgende kommentar om hendelsene i Oslo i natt: Les mer
Powered by Cornerstone